#13 Se det gro

Synantropisk liv

Grass-in-Driveways.jpg

#13 Se det gro (tekst oversatt fra Piet Heins dikt 'At gro', mel. K. Aukland)

Dansken Piet Hein skrev en gang et dikt han kalte 'At gro'. Han var, som det så fint heter på Wikipedia, en "dikter, oppfinner, matematiker og verdensborger". Jeg vet ikke hva slags type setting Piet Hein forestilte seg når han beskriver gressstrået som strekker seg ut og kommer til live. Når vi tenker på naturen har vi en tendens til å forestille oss skoger og fjell, steder utenfor byene og menneskeskapte omgivelser. Men for meg handler denne sangen om en annen form for liv – synantropene.

Synantropisk liv, eller de såkalte synantropene, er alle de planter og dyr som lever sammen med oss mennesker og de omgivelsene vi har skapt. Synantropene er levende vesner som har funnet et liv i byene og husene vi har bygget. Tenk duer, pinnsvin, maur og ugress. Hvis du tar en titt rundt deg, ja, hvis du retter oppmerksomheten mot dette synantropiske liv vil du finne et mylder av skjebner. Små barn oppdager dette automatisk og blir umiddelbart fascinert av det lille krypet på badegulvet. De skjønner at her er det noe spennende, her er det liv på ferde.    

Interessant nok har vi en tendens til å mislike disse synantropene – vi liker tilsynelatende bare den naturen som utfolder seg utenfor våre urbane settinger, i skogen kanskje, der de hører hjemme liksom. Livet på asfalten interesserer oss ikke. Men hvorfor er det egentlig sånn? Jeg mener, livet hører vel hjemme der det er, og vi humanoider er jo tross alt også del av dette organiske prosjektet. 

Vi legger selvsagt til rette for mye organisk stoff rundt oss – plener, husdyr, blomster. Men det er særlig det livet som vokser uten vår hjelp som fascinerer meg, som for eksempel Piet Heins gressstrå som kjemper seg oppgjennom asfalten, som på en kranglevoren og optimistiske måte tvinger seg frem og opp til overflaten, for endelig å brette seg ut mot solen. Denne visa går til nettopp de synantropene. De fant en vei de og. Akkurat som oss.

***

Denne sesongen er jeg fast deltager på RadioNovas program for utvekslingsstudenter kalt Snakker ikke. For en ukes tid siden dedikerte vi en hel episode til synantropene. På vei opp til studio gjorde jeg et lite eksperiment: jeg ville se hvor mye forskjellig synantropisk liv jeg kunne finne på vei fra Grønland til Majorstua. Resultatet kan du høre her: 

Nathanael Johnson skrev nylig en bok – Unseen City [se video-trailer] – om synantropisk liv designet til å åpne våre øyner for dens rikdom, men også bruksområder (ugress kommer visstnok i mange smaksvarianter).

***

ps. Jan Eggum har uttrykt at han kan føle seg som en synantrop med den relativt ukjente sangboka Ugress i ditt bedd (1977) som jeg plukket opp fra et loppemarked en gang. 

Knut Aukland